Evolusjon, genetikk og personlighetsutvikling

Biologiske perspektiver på personlighet undersøker hvordan gener, hjernestruktur og evolusjonære prosesser bidrar til individuelle forskjeller. Atferdsgenetikk bruker tvillingstudier og adopsjonsstudier for å estimere arvbarhet.

Arvbarhet av personlighetstrekk

Tvillingstudier (Bouchard & McGue, 2003) viser konsistent at:

Ca. 40–60 % av variansen i Big Five-trekk kan tilskrives genetikk
Ikke-delt miljø (unike erfaringer for hvert individ) forklarer det meste av resten
Delt miljø (familiemiljøet alle søsken deler) har overraskende liten langsiktig effekt

Temperament

Thomas og Chess (1977) identifiserte tre temperamentstyper hos spedbarn: easy, difficult og slow-to-warm-up. Temperament er medfødte forskjeller i emosjonell reaktivitet og selvregulering som danner grunnlaget for personlighetsutviklingen. «Goodness of fit» mellom temperament og miljø påvirker utviklingsutfallet.

Gen-miljø-korrelasjon (Scarr & McCartney, 1983)

Reaktiv: Miljøet tilpasser seg barnets genotype
Evokativ: Barnets genotype fremkaller reaksjoner fra miljøet
Proaktiv/aktiv: Individet oppsøker miljøer som passer genotypen

Den proaktive typen blir viktigere med økende alder.

Personlighetsendring over livsløpet

Modningsprinsippet (Roberts et al., 2006): Samvittighetsfullhet og medmenneskelighet øker, nevrotisisme synker gjennom voksenlivet. Personlighet er relativt stabil men ikke uforanderlig.

Eysencks arousal-teori

Eysenck foreslo at introverte har høyere basal kortikal aktivering (via ARAS) og derfor søker mindre stimulering. Ekstroverte har lavere basal aktivering og oppsøker sosiale og spenningsfylte situasjoner for å nå optimalt aktiveringsnivå. Dette illustrerer hvordan biologi underbygger personlighetstrekk.

Studieguide: Evolusjon, genetikk og personlighetsutvikling

Studieguide: Evolusjon, genetikk og personlighetsutvikling