Trekkperspektivet og femfaktormodellen

Trekkpsykologien bygger på antakelsen om at personligheten best beskrives gjennom relativt stabile disposisjoner – trekk – som viser seg på tvers av situasjoner og over tid. Den leksikalske hypotesen, som ble formulert av Allport og Odbert (1936), antar at de viktigste individuelle forskjellene er kodet som enkeltord i naturlig språk.

Femfaktormodellen (Big Five)

Utviklet av Costa og McCrae, målt med NEO PI-R. OCEAN:

Åpenhet (Openness) – kreativitet, nysgjerrighet, fantasi, interesse for nye ideer
Samvittighetsfullhet (Conscientiousness) – disiplin, grundighet, pliktfølelse, orden
Ekstroversjon (Extraversion) – sosialitet, energi, positivt humør, selvhevdelse
Medmenneskelighet (Agreeableness) – samarbeid, tillit, empati, ettergivenhet
Nevrotisisme (Neuroticism) – emosjonell ustabilitet, angst, sårbarhet

Hver faktor har seks fasetter som gir et mer nyansert bilde av personligheten.

Historisk utvikling

Allport startet den leksikalske tradisjonen og skilte mellom kardinaltrekk, sentrale trekk og sekundære trekk. Cattell brukte faktoranalyse til å identifisere 16 primære faktorer (16PF). Eysenck foreslo tre brede dimensjoner: psykotisisme, ekstroversjon og nevrotisisme (PEN-modellen), med vekt på biologiske forklaringer.

Eksempel: Big Five i rekruttering

En bedrift skal ansette en salgssjef. Basert på forskning vet vi at samvittighetsfullhet predikerer jobbprestasjon på tvers av yrker, og ekstroversjon predikerer særlig godt for salgs- og lederroller. En personlighetstest basert på Big Five kan derfor gi verdifull tilleggsinformasjon utover intervju og CV.

Person-situasjon-debatten

Mischel (1968) argumenterte for at situasjoner er viktigere enn trekk for å forklare atferd. Moderne konsensus er interaksjonistisk: atferd bestemmes av samspillet mellom person og situasjon. Trekk forklarer konsistens på tvers av situasjoner, mens situasjoner forklarer variasjon innenfor en person.

Studieguide: Trekkperspektivet og femfaktormodellen

Studieguide: Trekkperspektivet og femfaktormodellen