Finanspolitikkens verktøy

Finanspolitikk: statens bruk av $G$ (offentlige utgifter) og $T$ (skatter) for å påvirke samlet etterspørsel.

Multiplikatorer:

Utgiftsmultiplikator (uten skatt): $\frac{1}{1-c}$

Utgiftsmultiplikator (med skatt): $\frac{1}{1-c(1-t)}$

Skattemultiplikator: $\frac{-c}{1-c}$ (absoluttverdien er mindre enn utgiftsmultiplikatoren)

Balansert budsjettmultiplikator (Haavelmo): $1$

Eksempel: Multiplikator med skatt

$c = 0{,}8$, $t = 0{,}25$. Staten øker $G$ med 100 mrd.

Multiplikator $= \frac{1}{1-0{,}8(1-0{,}25)} = \frac{1}{1-0{,}6} = \frac{1}{0{,}4} = 2{,}5$

$\Delta Y = 2{,}5 \times 100 = 250$ mrd.

Skattesatsen reduserer multiplikatoren fra 5 til 2,5 — del av inntektsøkningen lekker til skatt.

Automatiske stabilisatorer

Innebygde mekanismer som demper konjunktursvingninger uten aktive politiske vedtak: progressive skatter, arbeidsledighetstrygd, sosialhjelp.

Crowding out

Ekspansiv finanspolitikk → økt etterspørsel etter lånemidler → høyere rente → reduserte private investeringer. I IS-LM: IS skifter høyre, men renteøkningen demper BNP-effekten.

Handlingsregelen

Handlingsregelen (fra 2001):

Det oljekorrigerte budsjettunderskuddet skal over tid tilsvare forventet realavkastning av SPU, anslått til $3\%$ (fra 2017)

Formål: bærekraftig oljepengebruk, unngå hollandsk syke, jevne ut over tid

Ricardisk ekvivalens

Barro-Ricardo: rasjonelle forbrukere oppfatter skattelettelser finansiert med gjeld som fremtidige skatteøkninger, og øker sparingen tilsvarende. Konsumet endres ikke. I praksis delvis sant — likviditetsbegrensninger og kort tidshorisont svekker mekanismen.

Gjeldsdynamikk

Gjeldsstabilisering:

$\Delta(B/Y) = (r - g)(B/Y) - pb$

$B/Y$ = gjeld/BNP, $r$ = realrente, $g$ = real vekst, $pb$ = primærbalanse

Gjelden stabiliseres når $pb = (r-g)(B/Y)$

Studieguide: Finanspolitikk

Studieguide: Finanspolitikk