Kroppens anatomiske utgangsstilling

Alle retnings- og plassbeskrivelser tar utgangspunkt i den anatomiske grunnstillingen: personen står oppreist, ser fremover, med armene ned langs siden og håndflatene vendt frem. Uansett hvordan pasienten faktisk ligger eller sitter, beskrives strukturer som om kroppen er i denne stillingen. Dette gjør at begreper som «over» og «under» alltid betyr det samme.

Kroppens tre hovedplan

Et plan er et tenkt snitt gjennom kroppen:

Transversalplan (horisontalplan) – ligger vannrett og deler kroppen i en øvre (superior) og en nedre (inferior) del.
Frontalplan (koronalplan) – loddrett, deler kroppen i en fremre (anterior/ventral) og en bakre (posterior/dorsal) del.
Sagittalplan – loddrett, deler kroppen i en høyre og en venstre del. Det spesielle sagittalplanet som går nøyaktig i midtlinjen kalles medianplan (midtsagittalplan) og gir to like halvdeler (dexter og sinister).

Grunnregel – retningsbegreper kommer i motsetningspar:

medial (mot midtlinjen) ↔ lateral (mot siden)
anterior/ventral (fremre) ↔ posterior/dorsal (bakre)
superior/kranial (øvre, mot hodet) ↔ inferior/kaudal (nedre, mot halebenet)
proksimal (nærmest kroppen) ↔ distal (lengst fra kroppen)
dexter (høyre) ↔ sinister (venstre)

Side- og retningsangivelser tar alltid utgangspunkt i pasientens eget perspektiv.

Eksempel 1 – dokumentasjon av et sår: En sykepleier skriver «overflatisk sår medialt og distalt på høyre legg». Det betyr at såret ligger på innsiden (mot midtlinjen) og lavt nede mot ankelen, på pasientens høyre side (dexter). En kollega kan da finne nøyaktig samme sted uten å se pasienten.

De fire grunnleggende bevegelsesutslagene

Bevegelser i ledd beskrives med standardiserte begreper:

Fleksjon – bøyning; vinkelen mellom knoklene minker (bøye albuen).
Ekstensjon – stryking/retting; vinkelen øker (rette ut kneet).
Abduksjon – bevegelse bort fra kroppens midtlinje (løfte armen ut til siden).
Adduksjon – bevegelse mot kroppens midtlinje (føre armen inn mot kroppen).

Fleksjon/ekstensjon og abduksjon/adduksjon er to motsetningspar. Begrepene er sentrale når sykepleieren mobiliserer pasienter, vurderer bevegelighet og forebygger kontrakturer hos sengeliggende.

Latinske benevnelser

Helsefag bruker latin som internasjonalt fagspråk. Noen sentrale knokler: clavicula (kraveben), scapula (skulderblad), humerus (overarmsben), sternum (brystben), costa (ribben), vertebra (ryggvirvel), femur (lårben), tibia (skinneben), fibula (leggben). Latinske navn betyr det samme uansett morsmål og reduserer misforståelser i journal og henvisninger.

Forkortelsene a., v., n. og m.

I anatomiske navn forkortes strukturtypen:

a. = arteria (arterie/pulsåre) – f.eks. a. carotis (halspulsåre)
v. = vena (vene/blodåre mot hjertet) – f.eks. v. cava (hulvene)
n. = nervus (nerve) – f.eks. n. medianus
m. = musculus (muskel) – f.eks. m. biceps brachii

Eksempel 2 – trygg injeksjon: En prosedyre for intramuskulær injeksjon angir at sprøyten settes i m. deltoideus (deltamuskelen), og at man skal unngå n. radialis (radialisnerven) og a. brachialis (overarmspulsåren). Sykepleieren som kjenner forkortelsene forstår umiddelbart at man skal treffe en muskel, men unngå en nerve og en arterie – noe som er avgjørende for pasientsikkerheten.

Studieguide: Anatomiske grunnbegreper