Fra stimulus til opplevelse

En sansecelle er spesialisert til å omdanne (transdusere) et bestemt sansestimulus til elektriske nervesignaler. Sansecellene har reseptorer som påvirkes av spesifikke stimuli, og signalet ledes via nervebaner til hjernebarken, der selve opplevelsen tolkes. Ved adaptasjon (tilvenning) avtar responsen når et stimulus er konstant over tid – derfor merker vi ikke klærne mot huden etter en stund.

Sansereseptorer – fire hovedtyper

Reseptorene deles inn etter hva de reagerer på: mekanoreseptorer (trykk, berøring, strekk), kjemoreseptorer (kjemiske stoffer – smak og lukt), termoreseptorer (kulde, varme, temperaturendringer) og fotoreseptorer (lys). I huden gir mekanoreseptorer berøringssans; signalene sendes til sensorisk hjernebark. Tettheten av sanseceller bestemmer presisjonen: fingertuppene har høy tetthet og skiller nære berøringspunkter, ryggen har lav tetthet. Leddsans kommer fra reseptorer i leddkapslene (stilling og bevegelse), og muskelspoler registrerer strekk i musklene – sammen utgjør de stillingssansen (propriosepsjon). Luktesans og smakssans bruker kjemoreseptorer; smaken deles i søtt, surt, salt, bittert og umami, og luktinformasjon tolkes i tinninglappen/temporallappen.

Eksempel – adaptasjon i praksis: Når en sykepleier setter på en blodtrykksmansjett, kjenner pasienten først tydelig trykk. Etter litt avtar følelsen fordi mekanoreseptorene adapterer. Det samme gjelder lukt på et sykehusrom: personalet som jobber der slutter å merke en lukt som besøkende reagerer sterkt på.

Smerte

Smertereseptorer/nociseptorer er uspesifikke og reagerer på mekaniske, kjemiske og termiske stimuli. Smertebanen går fra nociseptor via en smerteførende nervefiber til en synapse i ryggmargen, videre til talamus og opp til storhjernebarken. Selve opplevelsen av smerte er et resultat av tolkning i hjernen. Vi skiller mellom nociseptiv smerte (aktivering av nociseptorer ved truende/faktisk vevsskade) og nevropatisk/nevrogen smerte (skade eller sykdom i selve nervesystemet). Overført smerte (referred pain) oppleves et annet sted enn der skaden er, fordi signaler fra indre organer konvergerer med hudsignaler i ryggmargen.

Eksempel – overført smerte: En pasient med hjerteinfarkt kan kjenne smerte i venstre arm, skulder og kjeve fremfor i selve brystet. Som sykepleier må man kjenne til dette mønsteret, fordi det kan være et viktig faresignal som ellers kan feiltolkes.

Øret – hørsel og likevekt

Lyd fanges av øremuslingen, ledes gjennom ytre øregang til trommehinnen, videre via mellomørets knokler hammeren, ambolten og stigbøylen til det ovale vinduet, og inn i sneglehuset/cochlea. Der setter væskebevegelse hårcellene (sansecellene) på basilarmembranen i sving, og lyden omformes til nerveimpulser. Øretrompeten/tuba auditiva utlikner trykket i mellomøret. Hørsels- og likevektsnerven n. vestibulocochlearis (hjernenerve VIII) leder signalene til hørselsbarken. Likevektsorganet (buegangene og otolittorganet) gir informasjon om hodets stilling og bevegelser, og signalene går i samme nerve (VIII). Normal balanse avhenger av samspill mellom leddsans, likevektssans og synssans, koordinert av lillehjernen (cerebellum).

Øyet – synssansen

Lyset ledes inn gjennom hornhinnen/cornea, fremre øyekammer med kammervæske, pupillen (åpningen i regnbuehinnen/iris), linsen og glasslegemet, og treffer sansecellene i netthinnen/retina. Skarpest syn er i den gule flekken med sentralgropen; den blinde flekken mangler sanseceller. Synsnerven/n. opticus (hjernenerve II) leder impulsene via synsnervekrysningen (tractus opticus) til synsbarken i occipitallappen. Synsbarken i venstre hjernehalvdel mottar inntrykk fra høyre halvdel av synsfeltet, og motsatt. Ved akkomodasjon til nærsyn kontraherer ciliarmuskelen og linsen blir rundere. Pupillerefleksen er konsensuell: lys på ett øye gir sammentrekning i begge. Tårevæsken renser og fukter hornhinnen.

Studieguide: Sansene

Studieguide: Sansene