•Forveksle permutasjon (rekkefølge teller) med kombinasjon (rekkefølge teller ikke).
•Glemme å trekke fra snittet i unionsregelen, og dermed telle felles utfall dobbelt.
•Anta at disjunkt og uavhengig er det samme — disjunkte hendelser med positiv sannsynlighet er aldri uavhengige.
•Bruke P(A)+P(B) direkte når hendelsene ikke er disjunkte.
•Bruke symmetriprinsippet ∣A∣/∣S∣ når utfallene ikke er like sannsynlige.
•Feiltelle gjentatte elementer i anagrammer (glemme å dele på ni! for hver gjentatt type).
Betinget sannsynlighet og Bayes
•Forveksle P(A∣B) og P(B∣A) — særlig å tro at sensitiviteten P(+∣D) er lik P(D∣+) (base rate fallacy).
•Dele på feil nevner: P(A∣B) skal deles på P(B), ikke P(A).
•Anta P(A∩B)=P(A)P(B) uten å sjekke uavhengighet — denne gjelder kun ved uavhengighet.
•Blande sammen disjunkthet og uavhengighet; disjunkte hendelser med positiv sannsynlighet er aldri uavhengige.
•Glemme å normalisere i Bayes — nevneren P(A) må regnes ut med lov om total sannsynlighet, ikke bare settes til P(Bj).
•Bruke produktregelen for trekk uten tilbakelegging som om det var med tilbakelegging (glemme at sannsynligheten endres).
•Tro at parvis uavhengighet medfører gjensidig uavhengighet for tre eller flere hendelser.
Stokastiske variabler
•Å tro at f(x) er en sannsynlighet — den er en tetthet og kan godt være større enn 1. Bare ∫f(x)dx=1 kreves.
•Å skrive P(X=a)>0 for en kontinuerlig variabel — det er alltid 0, så P(a≤X≤b)=P(a<X<b).
•Å glemme å kvadrere i variansformelen: det er (E[X])2, ikke E[X2], som trekkes fra. Forskyvningsformelen er Var(X)=E[X2]−(E[X])2.
•Å regne E[g(X)]=g(E[X]) — dette gjelder kun for lineære g. Bruk LOTUS ellers.
•Å glemme integrasjonsgrensene fra tetthetens definisjonsområde, eller å integrere over hele R når f bare er positiv på et intervall.
•Å bytte om Var(aX+b)=aVar(X); korrekt er a2Var(X), og b påvirker ikke variansen.
•For diskret CDF: å bruke < i stedet for ≤. Per definisjon er F(x)=P(X≤x) (høyrekontinuerlig).
Diskrete fordelinger
•Forveksler binomisk og hypergeometrisk: bruker binomisk når trekning skjer uten tilbakelegging fra liten populasjon (forsøkene er da avhengige).
•Bruker np(1−p) som forventning i stedet for varians for binomisk fordeling.
•Glemmer korreksjonsfaktoren N−1N−n i variansen til den hypergeometriske fordelingen.
•Forveksler de to versjonene av geometrisk/negativ binomisk: 'antall forsøk' (starter på x=1 hhv. x=r) vs. 'antall fiaskoer' (starter på 0). Sjekk alltid hvilken definisjon oppgaven bruker.
•Skalerer ikke Poisson-intensiteten riktig ved endret intervallengde — husk λ=λ0t.
•Bruker Poisson-tilnærming når p ikke er liten; den krever stor n og liten p.
Kontinuerlige fordelinger
•Adderer standardavvik i stedet for varianser ved sum av uavhengige variabler: bruk σX+Y=σX2+σY2, ikke σX+σY.
•Blander rate λ og forventning λ1 i eksponentialfordelingen: hvis E[X]=4 er λ=0,25, ikke 4.
•Glemmer å standardisere før tabelloppslag, eller deler på varians σ2 i stedet for standardavvik σ i z=σx−μ.
•Bruker Φ(−z)=Φ(z) (feil) i stedet for Φ(−z)=1−Φ(z).
•Forveksler skala-β og rate-parametrisering av gamma: med skala β er E[X]=αβ; med rate λ=1/β er E[X]=α/λ.
•Antar at medianen til eksponentialfordelingen er lik forventningen — medianen λln2 er mindre fordi fordelingen er høyreskjev.
Forventning og varians
•Glemmer å kvadrere koeffisienten: skriver Var(aX+b)=aVar(X) i stedet for a2Var(X).
•Tror at konstanten b påvirker variansen i Var(aX+b) — den gjør det ikke.
•Bruker Var(X+Y)=Var(X)+Var(Y) uten å sjekke uavhengighet; glemmer kovariansleddet 2Cov(X,Y).
•Antar E[g(X)]=g(E[X]) for ikke-lineære g, f.eks. E[X2]=(E[X])2 (feil — differansen er nettopp variansen).
•Forveksler forventning np og varians np(1−p) for binomisk fordeling.
•Bruker n i stedet for n−1 i utvalgsvariansen, slik at estimatoren ikke blir forventningsrett.
•Glemmer fortegnet ved varians av differanse: Var(X−Y)=Var(X)+Var(Y) (pluss!) ved uavhengighet, ikke minus.
•Rapporterer negativ varians etter regnefeil — varians kan aldri være negativ.
Simultanfordelinger og kovarians
•Tror at Var(X−Y)=Var(X)−Var(Y). Riktig er Var(X−Y)=Var(X)+Var(Y)−2Cov(X,Y) — variansene ADDERES alltid.
•Konkluderer med uavhengighet fra Cov=0. Ukorrelasjon medfører ikke uavhengighet; korrelasjon måler kun LINEÆR sammenheng.
•Glemmer kovariansleddet 2abCov(X,Y) i Var(aX+bY) når variablene IKKE er uavhengige.
•Tror E[XY]=E[X]E[Y] generelt. Dette gjelder kun ved uavhengighet (eller når Cov=0).
•Antar uavhengighet bare fordi tettheten ser separabel ut, uten å sjekke at støttet er et produktområde (rektangel).
•Forveksler marginal og betinget fordeling: marginal summerer ut den andre variabelen, betinget deler på marginalen.
•Behandler konstanter feil i kovarians: Cov(aX+b,cY+d)=acCov(X,Y) — konstantleddene b,d påvirker ikke kovariansen.
Sentralgrenseteoremet
•Bruker σ i stedet for standardfeilen σ/n når man standardiserer Xˉ — husk at gjennomsnittet har mindre spredning enn enkeltobservasjonen.
•Glemmer kontinuitetskorreksjonen (±0,5) ved normaltilnærming av diskrete fordelinger (binomisk/Poisson), noe som gir merkbar feil ved moderat n.
•Forveksler LLN og CLT: tror CLT sier at Xˉ går mot μ (det er LLN), eller at LLN handler om fordelingsform (det er CLT).
•Tror Xˉ blir eksakt normalfordelt for alle n — det er kun TILNÆRMET (eksakt bare hvis Xi selv er normalfordelte).
•Bruker normaltilnærming når p er svært liten (skjev fordeling) i stedet for Poisson-tilnærming med λ=np.
•Setter feil retning på kontinuitetskorreksjonen: P(X≥k) skal bruke k−0,5, ikke k+0,5.
•Glemmer å bruke t-fordeling når σ er ukjent og estimeres med S (særlig ved lite n).
Punktestimering
•Forveksle estimator (stokastisk variabel) med estimat (tallverdi).
•Dele på n i stedet for n−1 når μ er ukjent — gir forventningsskjev variansestimator.
•Bruke n−1 når μ er kjent; da skal man dele på n i n1∑(Xi−μ)2.
•Glemme å sjekke at MLE-løsningen er et maksimum (annenderivert < 0) eller å overse randpunkter, som i Uniform(0,θ).
•Anta at MLE alltid er forventningsrett — MLE for σ2 i normalfordeling er forventningsskjev.
•Tro at S=S2 er forventningsrett for σ fordi S2 er forventningsrett for σ2 (Jensens ulikhet bryter dette).
•Maksimere L(θ) direkte og rote med produktregelen i stedet for å bruke log-rimelighet.
•Sammenligne estimatorer kun på varians når en av dem er forventningsskjev — bruk MSE.
Konfidensintervall
•Tolke '95%' som sannsynligheten for at μ ligger i det beregnede intervallet — konfidensgraden gjelder prosedyren, ikke det enkelte intervallet.
•Bruke z i stedet for t når σ er ukjent og estimeres med s (spesielt feil for små n).
•Bruke feil antall frihetsgrader — det skal være n−1, ikke n.
•Bytte om grensene i KI for σ2: den STØRSTE χ2-verdien (χα/22) gir den NEDRE grensen.
•Glemme å sjekke betingelsene np^≥5 og n(1−p^)≥5 før normaltilnærming for andel.
•Avrunde n NED i stedet for OPP når man bestemmer minste utvalgsstørrelse.
•Konkludere at to forventninger er like fordi deres individuelle KI overlapper — bruk i stedet KI for differansen.
•Forvente at KI for σ2 er symmetrisk om s2 — χ2-fordelingen er skjev.
Hypotesetesting
•Tolke p-verdien som P(H0 sann) — den er P(minst sa˚ ekstrem data∣H0).
•Si «vi aksepterer/beviser H0» i stedet for «vi beholder/forkaster ikke H0» — manglende bevis er ikke bevis på fravær.
•Glemme å doble p-verdien i en tosidig test (p=2(1−Φ(∣z∣)), ikke 1−Φ(∣z∣)).
•Bruke z-fordeling i stedet for tn−1 når σ er ukjent og n er lite.
•Forveksle type I- og type II-feil, eller blande α og β.
•Tro at lavere α alltid er bedre — det øker β og senker styrken for fast n.
•Forveksle statistisk signifikans med praktisk betydning; med stor n blir selv små effekter signifikante.
•Plassere forskerens påstand i H0 i stedet for H1, eller sette likhetstegnet i H1.
Enkel lineær regresjon
•Dele SSE på n eller n−1 i stedet for n−2 ved estimering av σ2 — to parametere er estimert, så frihetsgradene er n−2.
•Bruke standard normalfordeling (z) i stedet for t-fordeling når σ er ukjent og erstattet av S.
•Tro at høy R2 beviser at modellen er korrekt — residualanalyse kan avsløre krumning selv ved R2 nær 1.
•Tolke skjæringspunktet β^0 utenfor dataområdet (ekstrapolasjon), der det ofte er meningsløst.
•Forveksle R2 med korrelasjonen r: husk R2=r2, og at fortegnet til r forsvinner ved kvadrering.
•Glemme at regresjonslinjen alltid går gjennom (xˉ,yˉ) — nyttig sjekk på β^0.
•Bytte teller og nevner i β^1=Sxy/Sxx.
Eksamenstips
Kombinatorikk og sannsynlighet
•Når oppgaven sier «minst én», prøv alltid komplementmetoden 1−P(ingen) først.
•Sett opp tellingen som en brøk muligegunstige med (kn) i både teller og nevner ved uttrekk uten tilbakelegging.
•Spør deg selv to ting før du teller: betyr rekkefølge noe, og er det tilbakelegging?
•Tegn et Venn-diagram for å holde styr på A∩B, A∩Bc osv. ved unions- og komplementoppgaver.
•Sjekk alltid at sluttsvaret ligger mellom 0 og 1 — ellers har du gjort en feil.
•Husk at (kn)=(n−kn) kan forenkle store binomialkoeffisienter.
Betinget sannsynlighet og Bayes
•Tegn alltid et trediagram for total sannsynlighet / Bayes-oppgaver — det reduserer feil med betingelser drastisk.
•Identifiser hva som er gitt (P(A∣Bi)) og hva som spørres etter (P(Bj∣A)); hvis betingelsen skal snus, bruk Bayes.
•Skriv nevneren i Bayes eksplisitt som en sum over partisjonen — det gir delpoeng selv om sluttverdien blir feil.
•Bruk komplementregelen for «minst én»-oppgaver: P(minst eˊn)=1−P(ingen).
•Sjekk uavhengighet ved å teste P(A∩B)=P(A)P(B) direkte — ikke anta det.
•Husk desimalkomma og oppgi svar med rimelig antall siffer; ved små priorer i medisinske tester, forvent lav posterior.
•Ved sekvensielle trekk uten tilbakelegging, bruk kjederegelen med oppdaterte teller/nevner for hvert trekk.
Stokastiske variabler
•Sjekk alltid normaliseringen først: regner du med tetthet, verifiser ∫f=1; med punktsannsynlighet, verifiser ∑p=1. Det avslører feil tidlig.
•Når en konstant er ukjent i en tetthet, sett opp normaliseringsintegralet og løs for konstanten før du gjør noe annet.
•For å finne sannsynligheter er det ofte raskest å gå via CDF F: P(a<X≤b)=F(b)−F(a).
•Bruk forskyvningsformelen Var(X)=E[X2]−(E[X])2 — den er nesten alltid enklere enn E[(X−μ)2].
•Tegn gjerne en skisse av f(x) og F(x). For uniform og trekantede tettheter kan areal regnes geometrisk uten integral.
•Skill tydelig diskret/kontinuerlig i besvarelsen: bruk sum for diskret og integral for kontinuerlig, og angi alltid definisjonsområdet.
•Husk enhetene: varians har kvadrert enhet, standardavvik samme enhet som X. Det hjelper å kontrollere rimeligheten i svaret.
Diskrete fordelinger
•Identifiser modellen FØR du regner: tell om antallet forsøk er fast (binomisk), om det er hendelser i et intervall (Poisson), om trekning er uten tilbakelegging (hypergeometrisk), eller om du venter på suksess nr. 1 eller r (geometrisk/negativ binomisk).
•Bruk komplementregelen P(X≥1)=1−P(X=0) for å spare regnetid.
•Skriv alltid ned formelen med innsatte tall før du regner ut — det gir delpoeng selv om sluttsvaret blir feil.
•Oppgi forventning og varians når oppgaven ber om det; disse er ofte 'gratis' poeng fra standardformlene.
•Husk hukommelsesløsheten til den geometriske fordelingen: P(X>s+t∣X>s)=P(X>t) forenkler betingede sannsynligheter dramatisk.
•Ved store n: vurder om Poisson- eller normaltilnærming er forventet, og oppgi hvilken betingelse som rettferdiggjør den.
Kontinuerlige fordelinger
•Tegn alltid en skisse av tetthetskurven og skraver området du skal finne — det avslører om du trenger Φ(z), 1−Φ(z) eller en differanse.
•Skriv ned μ, σ (eller λ, a, b, α, β) eksplisitt før du regner, og dobbeltsjekk at du bruker σ og ikke σ2 i nevneren.
•For ventetidsoppgaver: gjenkjenn Poissonprosess ⇒ eksponentialfordelte mellomtider; ved «allerede ventet»-betingelser bruk hukommelsesløshet.
•Ved sum av flere eksponentialer eller faser: gjenkjenn at totalen er gammafordelt og bruk E=αβ, Var=αβ2.
•Lær de vanlige z-verdiene utenat: 1,645 (90%), 1,96 (95%), 2,576 (99%) — sparer tid på konfidensintervall og hypotesetesting.
•Verifiser at sannsynligheter ligger i [0,1] og at svaret er rimelig (f.eks. P(X>μ)≈0,5 for symmetriske fordelinger).
Forventning og varians
•Lær regneformelen Var(X)=E[X2]−(E[X])2 utenat — den sparer mye tid sammenlignet med definisjonen.
•Ved lineære kombinasjoner: bruk linearitet for forventning og kvadrer koeffisientene for varians; sjekk alltid om variablene er uavhengige før du dropper kovariansleddet.
•Ved kontinuerlige variabler: regn ut E[X] og E[X2] som integraler først, og sett deretter inn i variansformelen.
•Husk standardresultatene for bin, Poisson, uniform og eksponential — de dukker stadig opp og slipper utledning.
•Kontroller alltid at variansen din er ikke-negativ; et negativt svar avslører en regnefeil.
•Når du viser at en estimator er forventningsrett, bruk linearitet av E[⋅] direkte på summen n1∑Xi.
•For Var(Xˉ)=σ2/n: husk at faktoren 1/n blir 1/n2 inni variansen før den ganges med nσ2.
Simultanfordelinger og kovarians
•Sett alltid opp E[X], E[Y] og E[XY] FØRST når oppgaven ber om kovarians — da følger Cov=E[XY]−E[X]E[Y] direkte.
•For tabelloppgaver: regn ut marginalene i radens/kolonnens marg før du finner forventninger; det reduserer regnefeil.
•Sjekk om variablene er uavhengige før du regner varians av en sum — er de uavhengige, faller kovariansleddet bort og regningen forenkles.
•Husk at ρ er enhetsløs og i [−1,1]; et svar utenfor dette intervallet betyr regnefeil.
•Ved sum av uavhengige normalfordelte: identifiser bare μ1+μ2 og σ12+σ22 og bruk normalfordelingstabell direkte — ingen integrering nødvendig.
•Bruk bilinearitet Cov(aX+bY,cW+dZ)=∑acCov(⋅,⋅) for å unngå tunge utregninger på lineærkombinasjoner.
•Bruk desimalkomma og oppgi mellomregninger; sensor gir delpoeng for korrekt oppsett selv ved sluttfeil.
Sentralgrenseteoremet
•Skriv alltid opp μ, σ og standardfeilen σ/n eksplisitt før du standardiserer — det forhindrer den vanligste feilen.
•Tegn en liten skisse av normalfordelingen og marker området du skal finne; det hjelper deg velge Φ(z) vs. 1−Φ(z) riktig.
•Ved binomisk/Poisson: spør deg alltid «er dette en diskret variabel?» — i så fall, bruk kontinuitetskorreksjon.
•Sjekk om σ er kjent (bruk Z) eller ukjent og estimert (bruk tn−1) før du velger fordeling.
•Husk de viktigste z-verdiene: Φ(1,645)=0,95, Φ(1,96)=0,975, Φ(2,33)=0,99 — nyttige for konfidensintervall.
•For sumoppgaver: bruk Sn≈N(nμ,nσ2) direkte i stedet for å gå veien om Xˉ — det sparer tid.
•Når oppgaven sier «tilnærmet», forventes CLT/normaltilnærming; sjekk at n er stor nok og nevn kort hvilket teorem du bruker.
Punktestimering
•Skriv alltid opp L(θ) og ta logaritmen FØR du deriverer — det sparer tid og feil.
•Husk randpunkt-argument for fordelinger med parameter i grensene (Uniform, forskjøvet eksponensiell).
•Ved «vis at forventningsrett»: bruk lineariteten E[∑]=∑E og sett opp E[θ^] eksplisitt.
•For varians av Xˉ og p^: bruk Var(aX)=a2Var(X) og uavhengighet.
•Når oppgaven ber om både MLE og momentestimator: regn ut begge og kommenter om de er like (de er det for Poisson/eksponensiell, ulike for uniform).
•Ved effektivitetssammenligning: regn ut variansene og oppgi forholdet eksplisitt med konklusjon om hvilken som er best.
•Bruk MSE-dekomposisjonen når estimatorer med ulik bias skal rangeres.
Konfidensintervall
•Identifiser FØRST hvilken parameter (μ, p eller σ2) og om σ er kjent — det avgjør om du bruker z, t eller χ2.
•Skriv alltid opp pivotstørrelsen og formelen før du setter inn tall; det gir delpoeng selv om regningen glipper.
•Husk standardfeilen: σ/n eller s/n for μ, p^(1−p^)/n for andel.
•Sjekk rimeligheten: punktestimatet skal ligge i midten av KI for μ og p (men IKKE for σ2).
•Ved utvalgsstørrelse-oppgaver: løs ulikheten for n og rund ALLTID opp til nærmeste heltall.
•Bruk dualiteten til hypotesetest: ligger μ0 utenfor det tosidige KI, kan du forkaste H0 på nivå α.
•For ensidige KI: legg hele α i én hale, så bruk zα (f.eks. 1,645 for 95%), ikke zα/2.
•Oppgi alltid svaret med en kort tolkningssetning — det etterspørres ofte og gir poeng.
Hypotesetesting
•Skriv alltid eksplisitt opp H0 og H1, og avgjør om testen er ensidig eller tosidig FØR du regner.
•Sjekk om σ er kjent (bruk z) eller ukjent (bruk tn−1) — dette avgjør hvilken tabell du slår opp i.
•Vis standardfeilen σ/n (eller s/n) som eget mellomsteg for å unngå regnefeil.
•Oppgi konklusjonen i kontekst: «Vi forkaster H0 på 5 %-nivå; data tyder på at μ>μ0», ikke bare «forkast».
•For styrke-/β-oppgaver: finn først forkastningsgrensen xˉc i original skala, standardiser så under den sanne μ1.
•Husk dualiteten KI–test: μ0 utenfor (1−α)-KI ⇔ forkast H0 i tosidig test på nivå α.
•Bruk desimalkomma og oppgi p-verdier med fire desimaler når du leser fra normalfordelingstabellen.
Enkel lineær regresjon
•Beregn xˉ, yˉ, Sxx, Sxy, Syy først og sett opp en oversiktstabell — alt annet bygger på disse.
•Bruk regneformelen SSE=Syy−β^1Sxy i stedet for å regne ut hver y^i; det sparer tid og reduserer feil.
•Sjekk at regresjonslinjen treffer (xˉ,yˉ) og at ∑ei=0 for å avdekke regnefeil.
•Husk frihetsgrader n−2 når du slår opp den kritiske t-verdien i tabellen.
•Ved hypotesetest: oppgi H0, H1, testobservator, kritisk verdi/p-verdi og en tydelig konklusjon i kontekst.
•Skriv alltid tolkninger med enheter (f.eks. «forventet salg øker med 3500 kr per 1000 kr reklame»).
•Vær oppmerksom på koblingen KI–test: hvis 95%-KI for β1 ikke inneholder 0, forkastes H0:β1=0 på 5%-nivå.