Markedssvikt som nødvendig (men ikke tilstrekkelig) begrunnelse

Samfunnsøkonomisk teori gir et klart prinsipp: Subsidier til en bestemt næring er kun velferdsmaksimerende dersom det foreligger en markedssvikt — det vil si at en av forutsetningene for at markedet allokerer ressurser effektivt ikke er oppfylt. Relevante markedssvikter:

Positive eksternaliteter: FoU og teknologiutvikling gir læringseffekter og kunnskapsspredning til resten av samfunnet. Privat avkastning er lavere enn samfunnsøkonomisk avkastning, og markedet investerer for lite.
Kollektive goder: Varer med ikke-ekskluderbarhet og ikke-rivalitet underleveres av markedet (f.eks. grunnforskning, nasjonal sikkerhet).
Informasjonsasymmetri: I kredittmarkeder kan banker underinvestere i lønnsomme prosjekter fordi de ikke kan skille gode fra dårlige låntagere. Husbanken er begrunnet med dette for første bolig til unge.

Uten markedssvikt er subsidier kun en omfordeling — og en ineffektiv en, siden de vrir ressursallokering. Sektorsubsidier uten markedssviktbegrunnelse kalles «industrial policy» og er omstridt i fagøkonomi.

Landbruksstøtte — V2018 og V2019

Norsk landbruk mottar om lag 20 milliarder kroner i direkte subsidier og er beskyttet mot importkonkurranse gjennom høye tollmurer. Politiske begrunnelser: matsikkerhet, distriktsbosetting og kulturlandskap. Samfunnsøkonomisk vurdering:

Matsikkerhet: Kan begrunne noe støtte dersom det foreligger en geopolitisk eksternalitet (manglende tilgang i krise), men effektiviteten av norsk landbruksstøtte som matsikkerhetspolitikk er svak.
Bosetting i distriktene: Subsidier kan ha positive eksternaliteter i form av opprettholdelse av lokale arbeidsmarkeder og tjenester. Men mer målrettede virkemidler (f.eks. infrastrukturinvesteringer) kan gi bedre uttelling.
OECD-kritikk (2016): Høyt støttenivå hemmer frihandel og gir ineffektiv ressursbruk. Støtten beskytter inntekten til gårdbrukere (fordelingseffekt) men gir store tap for norske konsumenter (høyere matpriser).

Eksempel — Badekarsdiagrammet for næringspolitikk

Et badekarsdiagram (fra ECON2610) illustrerer optimal allokering av en produksjonsfaktor (f.eks. arbeidskraft) mellom to sektorer: konkurranseutsatt (K) og skjermet (S). Det samfunnsøkonomiske optimum er der grenseproduktet av arbeid er likt i begge sektorer. Dersom subsidier til K-sektor trekker arbeidskraft dit, men K-sektorens grenseprodukt er lavere enn S-sektorens, er det et effektivitetstap. Diagrammet viser dette som en trekant.

For eksportsatsingen «Hele Norge eksporterer»: Om eksportsektoren ikke har markedssvikt, og norsk økonomi er nær full sysselsetting, vil økt sysselsetting i eksport kreve omstilling fra skjermet sektor — typisk helse og omsorg. Dette er et mål vi betaler dyrt for.

Selektive vs. nøytrale næringspolitiske virkemidler

Et sentralt skille i næringspolitikken:

Nøytrale virkemidler: Tilrettelegging (infrastruktur, utdanning, Skattefunn for all FoU) som forbedrer rammebetingelsene uten å favorisere bestemte sektorer. Markedet velger vinnerne. Fagøkonomer foretrekker dette.
Selektive virkemidler: Myndighetene peker ut sektorer eller bedrifter som subsidieres særskilt. Krever at myndighetene har bedre informasjon enn markedet — et svakt premiss. Risiko for politisk kapring («capture») der godt organiserte interessegrupper får subsidier uten markedssviktbegrunnelse.

Studieguide: Subsidier, støtteordninger og næringspolitikk

Studieguide: Subsidier, støtteordninger og næringspolitikk