Komplett gjennomgang av pensum med forklaringer, formler, vanlige feil og eksamenstips.
EXPHIL03 Examen Philosophicum er det obligatoriske innføringskurset i filosofi og vitenskapsteori ved Universitetet i Oslo. Kurset gir deg en grunnleggende innføring i sentrale filosofiske problemstillinger, tenkere og argumenter som har formet vestlig tenkning.
Denne studieguiden dekker alle pensum-temaer og gir deg en kompakt gjennomgang av det viktigste stoffet. Bruk den som supplement til forelesninger og pensumlitteratur — den er designet for å hjelpe deg med å forstå sammenhengene og forberede deg effektivt til eksamen.
Her er de viktigste fagbegrepene du møter i kurset. Mange begreper har spesifikk filosofisk betydning som avviker fra dagligtale.
Erkjennelsesteori:
A priori = uavhengig av erfaring | A posteriori = avhengig av erfaring
Analytisk = sant per definisjon | Syntetisk = substansielt om verden
BSO = begrunnet sann oppfatning (klassisk kunnskapsdefinisjon)
Etikk:
Deontologi = pliktetikk | Teleologi = formålsetikk | Konsekvensetikk = resultatetikk
Kategorisk imperativ = ubetinget moralsk påbud (Kant)
Utilitarisme = maksimer total nytte (Bentham, Mill)
Vitenskapsfilosofi:
Verifikasjon = bekreftelse gjennom observasjon | Falsifikasjon = motbevisning
Paradigme = rådende vitenskapelig rammeverk (Kuhn)
HD-metode = hypotetisk-deduktiv metode
Metafysikk og bevissthet:
Ontologi = lære om det værende | Dualisme = to substanser | Fysikalisme = alt er fysisk
Qualia = subjektiv opplevelseskvalitet | Intensjonalitet = rettethet mot noe
Telos = formål/mål (Aristoteles) | Essens = nødvendig egenskap
Hva er kunnskap? Hvordan kan vi vite noe? Rasjonalisme, empirisme, Kants syntese, og sannhetsteorier.
Epistemologi (fra gresk episteme = kunnskap, logos = lære) er den filosofiske disiplinen som undersøker kunnskapens natur, kilder og grenser. Grunnspørsmålet er: hva kan vi vite, og hvordan kan vi vite det?
Den klassiske kunnskapsdefinisjonen (BSO):
S vet at p dersom og bare dersom:
1. S tror at p (oppfatningsvilkår)
2. p er sann (sannhetsvilkår)
3. S har god grunn for å tro p (begrunnelsesvilkår)
Alle tre vilkår må være oppfylt. Kunnskap = begrunnet sann oppfatning (justified true belief).
Denne definisjonen stammer fra Platons dialog Theaitetos og var allment akseptert inntil Edmund Gettier i 1963 viste at den er utilstrekkelig.
Gettier-moteksempel: Smith har god grunn til å tro at «mannen som får jobben har ti mynter i lommen» (han tror Jones får jobben, og teller Jones' mynter). Men det viser seg at Smith selv får jobben – og han har tilfeldigvis også ti mynter i lommen. Oppfatningen er begrunnet og sann, men han vet det ikke – begrunnelse og sannhet er koblet ved tilfeldighet.
De to store tradisjonene i epistemologien er uenige om kunnskapens primære kilde:
Rasjonalisme (Descartes, Leibniz, Spinoza): Fornuften er den primære kilden til kunnskap. Visse sannheter kan erkjennes gjennom ren tenkning (a priori), uavhengig av sanseerfaring. Medfødte ideer finnes.
Empirisme (Locke, Berkeley, Hume): All substansiell kunnskap om verden stammer fra sanseerfaring (a posteriori). Sinnet ved fødselen er en tabula rasa (ubeskrevet tavle). Ingen medfødte ideer.
René Descartes brukte tvilen som metode: tvil på alt som kan betviles for å finne noe absolutt sikkert. Han identifiserte tre nivåer av tvil:
Men: selv om demonen bedrar meg, kan han ikke bedra noen som ikke eksisterer. Tvilshandlingen selv beviser eksistensen av et tenkende subjekt: Cogito ergo sum – «Jeg tenker, altså er jeg.»
David Hume skarpet empirismens konsekvenser. Hans induksjonsproblem er et av filosofiens viktigste: vi kan ikke logisk begrunne at fremtiden vil ligne fortiden. Induktive slutninger forutsetter naturens uniformitet, men dette kan bare begrunnes induktivt – en sirkelslutning.
Hume analyserte også kausalitet: vi observerer aldri selve den kausale forbindelsen, bare at hendelser regelmessig følger hverandre (constant conjunction). Kausalitet er en vane i sinnet.
Immanuel Kant forsøkte å forene rasjonalisme og empirisme gjennom sin «kopernikanske vending»: det er ikke sinnet som retter seg etter objektene, men objektene som retter seg etter sinnets erkjennelsesstrukturer.
Kant introduserte begrepet syntetiske a priori-dommer: påstander som utvider kunnskapen (syntetiske) men er kjent uavhengig av erfaring (a priori). Eksempel: «enhver hendelse har en årsak.»
Tre hovedteorier om hva sannhet er:
Vanlige feil
Eksamenstips