Tre typer nødvendighet

Filosofer skiller mellom tre typer nødvendighet og nær-beslektede begreper:

Analytisk nødvendighet: En setning er analytisk sann dersom den er sann i kraft av meningen av ordene alene. «Alle ungkarene er ugifte» er analytisk sann.
A priori nødvendighet: En setning er a priori sann dersom den kan erkjennes som sann uavhengig av empirisk erfaring.
Metafysisk nødvendighet: En setning er metafysisk nødvendig dersom den er sann i alle mulige verdener — det er umulig at den er gal.

Tradisjonelt ble disse tre antatt å sammenfalle. Kripke viste at dette er galt.

Kripkes bidrag: rigid designasjon og a posteriori nødvendighet

Saul Kripke introduserte begrepet rigid designasjon: et navn er rigid dersom det peker på det samme objektet i alle mulige verdener. «Aristoteles» er rigid — i alle mulige verdener der Aristoteles eksisterer, refererer navnet til ham.

Kripke argumenterte for at det finnes metafysisk nødvendige, men a posteriori sannheter. Eksempel: «Vann er H₂O.» Dette er metafysisk nødvendig (vann er nødvendigvis H₂O — ingen mulig verden der vann ikke er H₂O), men vi visste det ikke før kjemisk analyse (a posteriori). Setningen er ikke analytisk sann — meningen av «vann» inkluderer ikke «H₂O».

Dette bryter den tradisjonelle antagelsen om at nødvendig = analytisk = a priori.

Mulige verdener

Mulige verdener er et sentralt verktøy i modal logikk og metafysikk. Modaliteter defineres via mulige verdener:

P er nødvendig = P er sann i alle mulige verdener.
P er mulig = P er sann i minst én mulig verden.
P er umulig = P er sann i ingen mulig verden.

David Lewis' konkrete realisme: Alle mulige verdener er like reelle som den faktiske verdenen. «Faktisk» er indeksikalt (som «her»). Det finnes uendelig mange konkrete mulige verdener.

Ersatzisme (Adams, Plantinga): Mulige verdener er ikke konkrete, men abstrakte representasjoner — mengder av proposisjoner. Bare den faktiske verdenen eksisterer konkret.

Quines kritikk

W.V.O. Quine kritiserte i «Two Dogmas of Empiricism» (1951) skillet mellom analytiske og syntetiske sannheter. Han mente grensen er uklar og sirkulær, og at ingen setning er immun mot revisjon i lys av erfaring. Quines holistiske syn: setninger møter erfaring bare som del av hele systemet av overbevisninger.

Eksempel: Kripkes a posteriori nødvendighet

«Hesperus er Phosphorus» (Aftenstjernen er Morgenstjernen) er en empirisk oppdagelse — astronomer måtte observere at de to pekte på samme planet (Venus). Det er altså a posteriori. Men er det nødvendig? Kripke sier ja: «Hesperus» refererer rigid til Venus i alle mulige verdener der Venus eksisterer — det finnes ingen mulig verden der Hesperus ikke er Phosphorus (begge navnene er rigide designata for Venus). Setningen er dermed metafysisk nødvendig men a posteriori — og ikke analytisk.

Studieguide: Metafysisk nødvendighet og mulige verdener