Rettskildene

De sentrale rettskildene i norsk rett er: lovtekst, forarbeider, rettspraksis (særlig Høyesterett), juridisk teori og reelle hensyn. Lovteksten er utgangspunktet for all lovtolkning. Forarbeidene gir uttrykk for lovgivers intensjon. Høyesterettspraksis har stor prejudikatverdi. Juridisk teori har argumentasjonsverdi. Reelle hensyn er vurderinger av hva som er en god regel.

Lovtolkning

Tolkning av lov følger en fast fremgangsmåte: (1) Ordlyden -- den alminnelige spraklige forståelsen av lovteksten er alltid utgangspunktet. (2) Kontekst -- bestemmelsen sees i sammenheng med resten av loven. (3) Forarbeider -- proposisjoner og innstillinger belyser lovgivers vilje. (4) Rettspraksis -- Høyesteretts tolkning av bestemmelsen. (5) Reelle hensyn -- vurdering av hva som gir en god regel.

Tolkningsresultater

Tolkningen kan resultere i: Presiserende tolkning (klargjøring av ordlyden), utvidende tolkning (bestemmelsen anvendes utøver ordlydens naturlige rekkevidde), innskrenkende tolkning (bestemmelsen gis snevrere rekkevidde enn ordlyden tilsier), eller antitetisk tolkning (det som ikke faller inn under bestemmelsen, reguleres motsatt).

Rettskildevekt

Når ulike rettskilder trekker i forskjellige retninger, må de vektes mot hverandre. Generelle rettskildenormer tilsier at lovtekst har stor vekt, men fravær av lovregulering kan gi andre rettskilder større vekt. Konsistent og langvarig underrettspraksis og juridisk teori kan få betydelig vekt når Høyesterett ikke har tatt stilling til spørsmålet, jf. HR-2021-2248-A avsnitt 62.

Domsanalyse

Del II på eksamen er ofte en domsanalyse. Her skal du redegjøre for og vurdere Høyesteretts rettskildebruk i et konkret domsutdrag. Fremgangsmåten er: (1) Identifiser hvilke rettskilder Høyesterett benytter. (2) Beskriv hvilke slutninger som trekkes fra hver rettskilde. (3) Vurder hvilken vekt de ulike rettskildene tillegges. (4) Diskuter om rettskildebruken er i samsvar med alminnelige rettskildenormer og -prinsipper.

Eksamenseksempel 1 (H2024 -- HR-2022-993-A om eiendomsrett i luftrommet)

Oppgave: Gjør greie for Høyesteretts rettskildebruk i avsnittene om eiendomsrettens utstrekning oppover.

Analyse: Høyesterett konstaterer først at det ikke foreligger lovregulering av spørsmålet (avsnitt 27). Dette er metodisk viktig: fravær av lov gir andre rettskilder større vekt. Høyesterett bruker deretter: (1) Tidligere høyesterettspraksis (Rt. 2011 s. 780) -- indirekte slutninger, ettersom dommen ikke direkte gjaldt spørsmålet. (2) Underrettspraksis fra over 100 år -- konsistent og langvarig praksis tillegges betydelig vekt, særlig i fravær av lovregulering og høyesterettspraksis. (3) Juridisk teori -- Scheel, Gjelsvik, Falkanger -- som har fått allmenn tilslutning. (4) NOU 1988:16 -- et lovforslag som aldri ble vedtatt, men som beskrives som kodifisering av gjeldende rett. Rettskildevekten illustrerer samvirket mellom konsistente sekundære rettskilder.

Eksamenseksempel 2 (V2025 -- Rt. 2003 s. 198 om vitnehabilitet)

Oppgave: Redgjør for og vurder Høyesteretts rettskildebruk. Legg særlig vekt på bruken av lovens formål og reelle hensyn.

Analyse: Høyesterett vurderer om al. 61 (vitnehabilitet) skal tolkes utvidende. (Merk: dommen gjaldt arvelova 1972 § 61; vitnehabilitet er i dag videreført i al. 44.) Retten starter med ordlyden (avsnitt 30): vitnet var formelt ansatt hos selskapet, ikke hos testamentsarvingen. Deretter vurderes lovens formål (avsnitt 31): formålet er uavhengige vitner uten lojalitetsband. Men formålet bærer langt -- mange nære relasjoner fører ikke til inhabilitet. Så vektlegges reelle hensyn (avsnitt 36-37): (1) Hensynet til en god regel som ikke fungerer som felle for testator. (2) Hensynet til klarhet og forutsigbarhet, som er særlig viktig ved formkrav. (3) At formfeil oppdages først etter testators død. Konklusjon: ordlyden tas på ordet -- ikke utvidende tolkning. Dommen illustrerer at reelle hensyn kan styrke ordlydstolkningen.

Studieguide: Juridisk metode: Rettskildelære

Studieguide: Juridisk metode: Rettskildelære