Oversikt

Selvoppfatning handler om hvem vi tror vi er – de mentale representasjonene vi har av oss selv. I sosialpsykologi er selvet ikke en privat, stabil enhet, men noe som dannes og formes i samspill med andre. Tre sentrale dimensjoner er selvkonsept (hva slags person tror jeg jeg er?), selvtillit (verdsetter jeg meg selv positivt?) og selvpresentasjon (hvordan fremstiller jeg meg overfor andre?).

Selvkonsept og selvskjemaer

Selvkonseptet er samlingen av oppfatninger vi har om oss selv – trekk, roller, verdier og minner. Selvskjemaer er kognitive strukturer som organiserer selvrelatert informasjon. En person med et sterkt selvskjema for «idrettsutøver» vil raskt bearbeide informasjon knyttet til idrett og ha detaljerte minner fra treningssituasjoner. Markus (1977) viste at folk behandler skjema-konsistente egenskaper raskere og mer presist enn skjema-irrelevante egenskaper.

Selvtillit og selvforbedring

Selvtillit (self-esteem) refererer til den globale positive eller negative vurderingen av seg selv. Høy selvtillit korrelerer med psykisk velvære, men kan også gi selvtjenende attribusjonsskjevheter: vi tar æren for suksess (intern attribusjon) og skylder på omgivelsene ved fiasko (ekstern attribusjon). Self-enhancement er tendensen til å fremstille seg selv mer positivt enn det er grunnlag for, mens self-verification (Swann) er ønsket om bekreftelse på det selvbildet man allerede har – selv om det er negativt.

Uavhengige vs. gjensidige selvkonstruksjoner

Markus & Kitayama (1991) skiller mellom to kulturelt betingede selvkonstruksjoner:

Uavhengig selvkonstruksjon (independent self-construal): Selvet defineres ut fra indre egenskaper, mål og verdier som er autonome fra gruppen. Typisk i individualistiske kulturer (USA, Vest-Europa).
Gjensidig selvkonstruksjon (interdependent self-construal): Selvet defineres gjennom relasjoner, roller og tilhørighet til grupper. Typisk i kollektivistiske kulturer (Japan, Kina, mange afrikanske og latinamerikanske samfunn).

Disse to konstruksjonene gir ulike konsekvenser for motivasjon, emosjonsuttrykk og sosial atferd – et tema som kobler selvoppfatning til kultur (seksjon 11).

Selvregulering

Selvregulering handler om å kontrollere egne tanker, følelser og atferd i tråd med mål og standarder. Modellen til Carver & Scheier beskriver selvregulering som en negativ tilbakekoblingssløyfe: vi sammenligner nåværende tilstand med et mål, registrerer avviket, og justerer atferd for å redusere avviket. Egoutmattelse (ego depletion, Baumeister) er den empirisk dokumenterte ideen om at selvregulering bruker opp en begrenset kognitiv ressurs – etter å ha utøvd selvkontroll i én situasjon er vi dårligere til å utøve det i neste situasjon.

Selvpresentasjon og inntrykksstyring

Selvpresentasjon (impression management) er strategisk fremstilling av seg selv overfor andre. Goffman beskrev sosialt samspill som dramaturgisk: vi «spiller» roller og forsøker å kontrollere inntrykket vi gir. Strategier inkluderer ingratiation (smiske), self-promotion (fremheve kompetanse) og supplication (fremstille seg som hjelpeløs for å oppnå hjelp).

Eksempel: Selvtjenende attribusjon i arbeidslivet

Et prosjektteam leverer et vellykket produkt. Alle teammedlemmer er etterpå enige om at de selv bidro mest til suksessen (til sammen rapporterer teamet 140 % bidrag – mer enn mulig). Når neste prosjekt mislykkes, forklarer alle at det skyldes dårlig ledelse eller uforutsette hindringer. Dette illustrerer selvtjenende attribusjon: vi attribuerer suksess internt og fiasko eksternt for å beskytte selvtilliten.

Eksempel: Egoutmattelse

Forsøkspersoner som i forkant av et eksperiment ble bedt om å motstå fristelsen til å spise sjokolade (høy selvregulering), ga opp raskere på en påfølgende krevende puslespilloppgave enn kontrollgruppen som fikk spise fritt. Tolkning: selvkontroll tærer på en begrenset ressurs – etter å ha «brukt opp» noe av kapasiteten er det vanskeligere å holde ut.

Eksamensnært eksempel: Måling av selvtillit + faktorer som påvirker den

En typisk eksamensoppgave ber deg definere selvtillit, beskrive to måter å måle den på, og navngi to faktorer som kan øke eller redusere den. Et godt svar bygges slik:

Definisjon: Selvtillit er en global, evaluerende vurdering av seg selv (positiv/negativ) – til forskjell fra selvkonseptet, som er den beskrivende kunnskapen om hvem man er.

To målemetoder (med fordeler/ulemper): (1) Eksplisitt måling med spørreskjema/Likert-skala (f.eks. utsagn man rangerer fra «helt uenig» til «helt enig»). Fordel: enkelt og direkte. Ulempe: sårbart for sosial ønskelighet og selvpresentasjon. (2) Implisitt måling, f.eks. en navnbokstav-test der man måler hvor positivt en person vurderer bokstavene i sitt eget navn sammenlignet med andre bokstaver. Fordel: omgår bevisst selvpresentasjon. Ulempe: lavere reliabilitet og uklart hva som egentlig måles.

To faktorer (med mekanisme): (1) Sosial sammenligning – oppoverrettet sammenligning med noen som lykkes bedre kan senke selvtilliten, mens nedoverrettet sammenligning kan heve den. (2) Sosial inkludering/eksklusjon – å bli avvist fra en gruppe senker selvtilliten, mens aksept hever den, fordi en del av selvtilliten er sosialt forankret (jf. sosial identitetsteori).

Et «ideelt» svar nevner i tillegg at selvtillit varierer både mellom personer og over situasjoner, og kobler målemetodene til den samme eksplisitt/implisitt-distinksjonen som brukes for holdninger.

Studieguide: Selvoppfatning og selvregulering

Studieguide: Selvoppfatning og selvregulering