Vedlegg 2 beskriver Tove Flacks forskning på hvordan kampen om status i skoleklasser fører til utestenging. Teksten er svært relevant for temaet sosial påvirkning, ettersom den viser hvordan ungdommers atferd i stor grad styres av sosiale mekanismer i gruppen.

Et sentralt poeng i teksten er at elever med høy sosial status ofte er pådrivere for utestenging. Ved å bestemme hvem som er innenfor og utenfor, befester de sin egen posisjon. Dette kan forstås gjennom sosial identitetsteori (Tajfel og Turner), som forklarer at mennesker definerer seg selv gjennom gruppetilhørighet. Ved å skape en tydelig inngruppe og utgruppe styrker de ledende elevene sin egen identitet og samhold i gruppen – men på bekostning av dem som ekskluderes.

Like relevant er tekstens funn om at flertallet av elevene i større eller mindre grad deltar i utestenging. Flack forklarer dette med at mange elever er redde for å miste sin egen posisjon. Denne mekanismen kan knyttes til konformitet, som Asch demonstrerte i sine klassiske eksperimenter. Elever tilpasser seg gruppens normer – selv normer de personlig ikke støtter – fordi konsekvensen av å gå imot gruppen kan være at de selv blir ekskludert. Flack illustrerer dette med eksempelet: «Hvis lederne mener Linda ikke skal være med, så inviterer ikke jeg Linda.» Dette er et tydelig eksempel på normativ sosial påvirkning, der man tilpasser atferden sin for å oppnå aksept og unngå avvisning.

Teksten viser også hvordan status-stress driver sosial påvirkning. Hele 22 prosent av elevene rapporterte at de ofte strevde med stress knyttet til sin posisjon i gruppen. Denne angsten for å falle i rang motiverer elever til å bruke relasjonell aggresjon – baksnakking, avvisende kroppsspråk og ekskludering – som en mestringsstrategi. Ifølge Lazarus og Folkmans stressteori kan dette forstås som en form for emosjonsfokusert mestring, der eleven forsøker å redusere ubehaget ved status-stress gjennom å delta i utestenging.

Flack skiller mellom to typer popularitet: dominansbasert (makt og frykt) og prososial (inkluderende og hjelpsom). Denne distinksjonen viser at sosial påvirkning ikke nødvendigvis må være negativ – den kan også fremme inkludering og omsorg. Likevel peker forskningen på at det vestlige samfunnets fokus på å være «først, best og kulest» forsterker den negative formen for sosial påvirkning.

Samlet sett viser vedlegget at sosial påvirkning i klasserommet opererer gjennom konformitetspress, status-konkurranse og frykt for ekskludering – mekanismer som kan forklare hvorfor utestenging er så utbredt blant ungdom.

Innledning

Caset om Veslemøy og Nora i russegruppen «Full pinne» illustrerer hvordan sosial påvirkning kan forme holdninger, atferd og identitet på grunnleggende måter. De to jentene reagerer svært ulikt på det samme gruppepresset, noe som gjør caset velegnet for å drøfte ulike mekanismer innen sosial påvirkning. Jeg vil analysere hvordan sosial påvirkning virker i gruppen, og deretter se nærmere på hvordan dette påvirker Veslemøy og Nora forskjellig. Jeg vil bruke vedlegg 2 om status og utestenging og vedlegg 4 om russefeiringens brutalitet.

Sosial påvirkning i «Full pinne»

Russegruppen «Full pinne» ledes av Silje, som beskrives som frampå, selvsikker og god til å få andre til å like seg – men som også vet «hvordan man kan gjøre tilværelsen vanskelig for dem man ikke liker». Ifølge Flacks forskning i vedlegg 2 er dette typisk for dominansbasert popularitet, der lederen bruker relasjonell aggresjon for å opprettholde sin posisjon. Silje bestemmer gruppens normer og bruker sin sosiale makt til å inkludere eller ekskludere etter eget forgodtbefinnende.

Gruppen preges av sterk normativ sosial påvirkning. Medlemmene tilpasser seg gruppens normer – festing, grensesprengende oppførsel, nedsettende omtale av andre – ikke nødvendigvis fordi de mener dette er riktig, men fordi de ønsker aksept og frykter avvisning. Aschs konformitetsforsøk viste at selv tydelige feilsvar ble valgt av forsøkspersoner som opplevde gruppepress. I «Full pinne» ser vi en lignende dynamikk: ingen av de tre andre venninnene utfordrer Silje, for «så lenge de er venner med Silje, opplever de å være blant de populære».

Vedlegg 4 om russefeiringens brutalitet underbygger at denne typen gruppedynamikk er utbredt i russemiljøer. Russefeiringen skaper en midlertidig, men intens sosial struktur der tilhørighet til den rette gruppen er avgjørende for den sosiale opplevelsen. Dette forsterker konformitetspresset betydelig.

Veslemøys utvikling: konformitet og identitetsendring

Veslemøy har i utgangspunktet en «anonym tilværelse» og har gruet seg til russetiden. Når hun blir invitert inn i «Full pinne», får hun plutselig dekket et grunnleggende behov for sosial tilhørighet og anerkjennelse. I lys av Tajfel og Turners sosiale identitetsteori henter mennesker en stor del av sin selvfølelse fra gruppene de tilhører – og at «statusen deres stiger betraktelig» bekrefter at den nye inngruppen gir Veslemøy noe hun har manglet. Dette utgjør samtidig en sterk motivasjon for konformitet og økt sårbarhet for gruppepress.

Veslemøys tilpasning til gruppen illustrerer det sosialpsykologen Kelman kaller internalisering – den dypeste formen for konformitet, der personen tar gruppens verdier inn som sine egne. Hun «blir gladelig med på alt» og opplever etter hvert at «selv det drøyeste ble greit å si og gjøre». Denne gradvise forskyvningen av hva som oppfattes som akseptabelt kan forstås som gruppepolarisering: gruppen forsterker hverandres holdninger og beveger seg mot et stadig mer ekstremt standpunkt. I et trygt fellesskap med felles identitet (buss, russeklær, gruppenavn) senkes terskelen for hva som er greit.

Her kan vi også trekke inn begrepet deindividuering, som beskriver hvordan individer i en gruppe kan miste noe av sin personlige ansvarsfølelse og handle på måter de ikke ville gjort alene. Med felles russeklær og sterk gruppeidentitet kan Veslemøy oppleve en viss anonymitet som gjør det lettere å delta i grensesprengende atferd og nedsettende omtale av andre.

For Veslemøys identitet er utviklingen tvetydig. I lys av Eriksons psykososiale utviklingsteori er hun i en fase der hun skal forme sin identitet. I stedet for å utvikle en selvstendig identitet basert på egne verdier, ser vi at hun i stor grad overtar gruppens verdier. Dette kan beskrives som det Erikson kaller identitetsforvilling – en tilstand der ytre press former identiteten i stedet for indre verdier. Banduras sosial-kognitive teori kan også belyse utviklingen: Veslemøy observerer at tilpasning gir positiv forsterkning (status, tilhørighet), noe som motiverer henne til å fortsette og forsterke atferden.

Positive konsekvenser for Veslemøy inkluderer at hun opplever tilhørighet, høyere status og redusert sosial angst. Negative konsekvenser er at hun deltar i atferd hun tidligere ikke ville vurdert, og at hun risikerer å miste kontakt med sine opprinnelige verdier som pliktoppfyllende og ansvarlig person.

Noras utvikling: motstand og utstøtelse

Nora representerer en interessant kontrast til Veslemøy. Hun føler «en viss glede, men også et press om å være på en måte hun ikke liker». Dette ubehaget kan forstås som kognitiv dissonans (Festinger) – en spenning mellom to motstridende kognisjooner: ønsket om å tilhøre gruppen og vissheten om at atferden strider mot egne verdier.

Mens Veslemøy løser denne dissonansen ved å endre sine holdninger (internalisering), velger Nora den motsatte strategien: hun holder fast ved sine verdier og konfronterer gruppen. I Kelmans terminologi har Nora kun føyelighet (compliance) – hun tilpasser ytre atferd uten å endre holdningene sine. Når presset blir for sterkt, velger hun å stå opp for det hun mener.

Konsekvensen er brutal: Silje foreslår at Nora skal ut, og «ingen sier imot forslaget». Dette er et tydelig eksempel på det Janis kaller gruppetenking – en tilstand der gruppens ønske om enighet og harmoni overstyrer kritisk tenkning. Ingen av de andre medlemmene våger å forsvare Nora, selv om de kanskje mener at Siljes reaksjon er urimelig. Som Flack beskriver i vedlegg 2: ungdom med lavere posisjon deltar i utestenging «for å sikre seg at de ikke selv havner utenfor».

For Noras psykiske helse har utstøtelsen negative konsekvenser på kort sikt. Hun mister den sosiale tilhørigheten hun hadde oppnådd, og forskning viser at sosial ekskludering aktiverer de samme smertesystemene i hjernen som fysisk smerte – noe som kan forklare at Nora «får en vanskelig vår». I vedlegg 1 beskriver «Marit» en lignende opplevelse: «Plutselig var jeg alene i verden.» Tap av sosial støtte er en sentral risikofaktor i sårbarhet-stress-modellen, som beskriver psykiske helseplager som et samspill mellom individets sårbarhet og aktuelle stressorer.

Samtidig føler Nora seg «lettet». Dette er psykologisk interessant og kan forstås i lys av Eriksons identitetsteori: ved å velge sine egne verdier fremfor gruppens press har Nora tatt et viktig steg mot en integrert, autentisk identitet. Den kognitive dissonansen er løst – ikke ved å gi etter for press, men ved å handle i samsvar med egne overbevisninger. I et langsiktig perspektiv kan en stabil og autentisk identitet fungere som en sentral beskyttelsesfaktor for psykisk helse, sammen med familie og andre venner som ikke var del av russegruppen.

Sammenligning og oppsummering

Veslemøy og Noras ulike reaksjoner på sosial påvirkning illustrerer at mennesker har ulik sårbarhet for konformitetspress. Sårbarhet-stress-modellen er nyttig her: Veslemøy hadde høy sårbarhet (anonym tilværelse, redd for å falle utenfor) og få beskyttelsesfaktorer mot gruppepress – hun «grudde seg til russetiden» og var «redd for ikke å finne noen gjeng». Nora hadde allerede en mer selvstendig holdning og tydelige egne verdier («syntes hele konseptet med russefeiring var ganske tåpelig»), noe som fungerte som en kognitiv beskyttelsesfaktor mot konformitet.

Vedlegg 2 peker på at nøkkelen til sunne sosiale miljøer er å fremme prososial ledelse og verdien av gode vennskap, fremfor jakten på status. I «Full pinne» ser vi det motsatte: et miljø preget av dominansbasert ledelse, konformitetspress og relasjonell aggresjon.

Caset viser at sosial påvirkning kan påvirke holdninger (Veslemøy normaliserer grensesprengende atferd), atferd (begge endrer oppførsel, men i ulik retning) og identitet (Veslemøy overtar gruppens identitet, Nora styrker sin egen). For den psykiske helsen er det paradoksalt nok Nora – som blir utstøtt – som kan stå sterkest på lang sikt, fordi hun har bevart en autentisk identitet. Veslemøy har tilhørighet, men risikerer å miste seg selv i prosessen.