Eksamen: SAM3061 | Dato: 30.05.2024 | Læreplan: LK20
Kjenneteikn: Mange små tilbydarar og kjøparar, homogent produkt, fri etablering og avvikling, full informasjon. Ingen einskild aktør kan påverke prisen – alle er pristakare.
Tilpassing: Bedrifta tilpassar seg der prisen er lik grensekostnaden (P = MC). Etterspurnadskurva for den einskilde bedrifta er horisontal (perfekt elastisk) ved marknadsprisen. Bedrifta produserer det kvantumet der MC-kurva kryssar prisnivået.
Marknadslikevekt: I marknaden som heilskap vert prisen bestemt der samla tilbod (summen av alle bedrifter sine MC-kurver) kryssar samla etterspurnad. Denne likevekta gir det største samla overskotet (konsumentoverskot + produsentoverskot).
Kjenneteikn: Éin einaste tilbydar, ingen nære substitutt, høge etableringshinder. Monopolisten er prissetjar.
Tilpassing: Monopolisten tilpassar seg der grenseinntekta er lik grensekostnaden (MR = MC). Sidan etterspurnadskurva er fallande, ligg grenseinntektskurva (MR) under etterspurnadskurva. Monopolisten les av prisen på etterspurnadskurva ved det optimale kvantumet. Prisen vert dermed høgare enn grensekostnaden (P > MC).
Pris og kvantum: Monopolisten set ein høgare pris og produserer eit lågare kvantum enn det ein ville fått i fullkomen konkurranse. I fullkomen konkurranse er prisen lik grensekostnaden (P = MC), medan monopolisten set prisen over grensekostnaden (P > MC).
Konsumentoverskot: I fullkomen konkurranse er konsumentoverskottet – skilnaden mellom det forbrukarane er villige til å betale og det dei faktisk betalar – størst mogleg. I monopol vert konsumentoverskottet redusert fordi prisen er høgare og kvantumet lågare.
Produsentoverskot: Monopolisten oppnår eit større produsentoverskot enn den einskilde bedrifta i fullkomen konkurranse. Ein del av det som var konsumentoverskot under konkurranse, vert overført til monopolisten som profitt.
Dødvektstap (effektivitetstap): Fordi monopolisten produserer mindre enn det samfunnsøkonomisk optimale kvantumet, oppstår det eit dødvektstap. Det finst forbrukarar som verdset produktet høgare enn grensekostnaden, men som ikkje kjøper fordi monopolprisen er for høg. Denne verdiskapinga går tapt – verken forbrukarar eller produsentar får ho.
Ressursbruk: Fullkomen konkurranse gir effektiv ressursbruk fordi P = MC: den siste eininga som vert produsert, gir ein verdi for forbrukaren som akkurat tilsvarar kostnaden ved å produsere ho. I monopol er det ein underutnytting av ressursar fordi det vert produsert for lite av vara.
Fordeling: Monopol fører til ei omfordeling frå forbrukarar til produsenten. Forbrukarane betalar meir, medan monopolisten sit igjen med ein ekstraordinær profitt. Samfunnet som heilskap taper fordi dødvektstapet inneber verdiskaping som ikkje kjem nokon til gode.
Konklusjon: Fullkomen konkurranse gir det mest effektive utfallet for samfunnet samla sett, med lågare prisar, høgare kvantum og ingen dødvektstap. Monopol gir høgare prisar, lågare produksjon, eit effektivitetstap og ei overføring av overskot frå forbrukarar til monopolisten. Difor har mange land konkurranselovgjeving som skal hindre misbruk av marknadsmakt.
Lønnsvekst og inflasjon: Når lønningane aukar med 5,2 prosent, stig produksjonskostnadene for bedriftene. Mange bedrifter vil velte dei auka kostnadene over på prisane (kostnadsskyvd inflasjon). Dersom lønsveksten er høgare enn produktivitetsveksten, aukar einingskostnadene, og prisane stig. Dette kan setje i gang ein lønns-pris-spiral der høgare prisar fører til krav om endå høgare lønn.
Renta: Dersom lønsveksten driv opp inflasjonen, vil Noregs Bank reagere med å auke styringsrenta for å dempe etterspurnaden og bringe inflasjonen ned mot målet på 2 prosent. Høgare rente aukar kostnadene ved å låne pengar, noko som dempar forbruk og investeringar.
Sysselsetjing: På kort sikt kan auka lønnskostnader gjere det dyrare for bedriftene å ha tilsette, noko som kan føre til at nokon bedrifter reduserer arbeidsstyrken eller automatiserer meir. Dersom Noregs Bank i tillegg aukar renta, vert investeringane lågare, noko som kan redusere etterspurnaden etter arbeidskraft ytterlegare. Samstundes gir høgare lønn meir kjøpekraft til arbeidstakarane, som aukar etterspurnaden – effekten er tvetydig.
Frihandel: Frihandel byggjer på prinsippet om komparative fortrinn – at kvart land bør spesialisere seg på det dei produserer relativt mest effektivt. Handel mellom land aukar den samla verdiskapinga og gir lågare prisar og større vareutval for forbrukarane.
Proteksjonisme: Proteksjonistiske tiltak som toll, importkvotar og subsidiar vernar innanlandsk produksjon mot utanlandsk konkurranse. Dette gir høgare prisar for forbrukarane, men kan verne arbeidsplassar og viktig nasjonal produksjon.
Vedlegget «Hvem skal lage brød av norsk korn» illustrerer spenningane mellom frihandel og proteksjonisme i norsk landbrukspolitikk: