Etikk er læren om hva som er rett og galt, godt og ondt. Etikk handler om å reflektere systematisk over hvordan vi bør handle overfor andre mennesker. Vi skiller ofte mellom etikk (den teoretiske refleksjonen og begrunnelsen for hva som er rett) og moral (de verdiene og handlingene vi faktisk viser i praksis). I helse- og oppvekstsektoren er etikk spesielt viktig fordi vi jobber med sårbare mennesker og må ta valg som får store konsekvenser for andre.

Et etisk dilemma er en situasjon der vi må velge mellom to eller flere hensyn som alle virker riktige, men som ikke kan oppfylles samtidig. Uansett hva vi velger, må vi sette til side en verdi eller et hensyn som også er viktig. Et dilemma har altså ikke ett åpenbart riktig svar – vi må veie ulike verdier mot hverandre og begrunne valget vårt.

Eksempel: En bruker på et sykehjem nekter å ta medisinen sin. Her står hensynet til brukerens selvbestemmelse (retten til å bestemme over eget liv) mot hensynet til brukerens helse og liv (plikten til å gi god omsorg). Begge hensynene er riktige, men de trekker i hver sin retning – det er dette som gjør situasjonen til et etisk dilemma.

I etikken finnes det flere hovedteorier som gir ulike svar på hva som gjør en handling god eller riktig. De vanligste er:

1. Konsekvensetikk (nytteetikk)

Konsekvensetikken vurderer en handling ut fra følgene (konsekvensene) av den. En handling er god hvis den fører til mest mulig godt (nytte, lykke, velvære) for flest mulig mennesker. «Målet helliger midlet» er en tankegang som ligger nær her.

Eksempel: Som helsefagarbeider velger jeg å bruke ekstra tid hos den dårligste pasienten, selv om det betyr at de andre må vente litt, fordi det gir størst samlet nytte for pasientgruppen.

2. Pliktetikk (regeletikk)

Pliktetikken vurderer handlingen ut fra plikter, regler og prinsipper, ikke ut fra konsekvensene. Noen handlinger er rett eller galt i seg selv. Immanuel Kant er en sentral pliktetiker. Et grunnprinsipp er at vi skal behandle andre mennesker som mål i seg selv, aldri bare som midler.

Eksempel: Jeg overholder taushetsplikten min uansett, fordi det å bevare fortrolig informasjon er en plikt – selv om det i en enkelt situasjon kunne vært «praktisk» å bryte den.

3. Holdningsetikk (dydsetikk)

Dydsetikken legger vekt på hva slags menneske og yrkesutøver vi er – våre holdninger, karakter og dyder. Et godt menneske har gode egenskaper som ærlighet, mot, omsorg, rettferdighet og empati, og handler ut fra disse. Aristoteles er en kjent dydsetiker.

Eksempel: Jeg møter en krevende bruker med tålmodighet og respekt fordi jeg ønsker å være en omsorgsfull og profesjonell yrkesutøver, ikke bare fordi en regel sier at jeg må.

4. Nærhetsetikk (relasjonsetikk)

Nærhetsetikken tar utgangspunkt i møtet og relasjonen mellom mennesker. Vi har et ansvar for den andre som vi møter ansikt til ansikt. Filosofen Emmanuel Lévinas snakket om «den andres ansikt» som stiller et etisk krav til oss. Knud E. Løgstrup framhevet at vi alltid holder noe av den andres liv i våre hender.

Eksempel: Når en engstelig bruker rekker ut hånden etter meg, kjenner jeg et umiddelbart ansvar for å møte henne med omsorg og nærvær der og da.

Oppsummering: Teoriene utfyller hverandre. I praksis bruker vi ofte flere av dem samtidig når vi reflekterer over et etisk dilemma – vi vurderer både konsekvensene, pliktene og reglene, hva slags yrkesutøver vi vil være, og ansvaret vi har i den konkrete relasjonen.

Som profesjonell yrkesutøver i helse- og oppvekstsektoren stilles det både faglige, etiske og juridiske krav til meg:

• Faglig kompetanse: Jeg må ha nødvendige kunnskaper og ferdigheter, holde meg faglig oppdatert og jobbe kunnskapsbasert. Jeg skal kjenne mine egne grenser og be om hjelp når en oppgave er utenfor min kompetanse.
• Følge lover og regler: Jeg må kjenne og følge sentralt lovverk, som helsepersonelloven, pasient- og brukerrettighetsloven, barnehageloven og opplæringsloven, samt taushetsplikt og opplysnings-/avvergeplikt.
• Taushetsplikt: Jeg har plikt til å bevare taushet om personlige forhold jeg får kjennskap til gjennom jobben.
• Etisk bevissthet: Jeg skal følge yrkesetiske retningslinjer, vise respekt for brukernes verdighet, integritet og selvbestemmelse, og opptre likeverdig overfor alle.
• Ansvarlighet og pålitelighet: Jeg må være til å stole på, holde avtaler, møte presis, dokumentere arbeidet mitt og ta ansvar for egne handlinger.
• Samarbeid og kommunikasjon: Jeg skal samarbeide godt med kollegaer, brukere og pårørende, og kommunisere tydelig og respektfullt.
• Brukermedvirkning: Jeg skal la brukeren medvirke og legge til rette for at den enkelte får bestemme mest mulig i eget liv.
• Profesjonell rolle: Jeg skal skille mellom jobb og privatliv og opptre profesjonelt, også når situasjoner er krevende.

Det er en viktig forskjell mellom å være personlig og å være privat i jobben.

Å være personlig betyr at jeg møter brukeren som meg selv – varm, ekte, engasjert og med et menneskelig nærvær. Jeg viser at jeg bryr meg, bruker mine personlige egenskaper som empati og humor, og skaper en god og trygg relasjon. Å være personlig er en styrke i yrket og gjør at brukeren opplever meg som et menneske, ikke bare en «funksjon».

Å være privat betyr å dele mine egne, private forhold – som familieproblemer, økonomi, helse eller sterke personlige meninger. Dette hører i utgangspunktet ikke hjemme i den profesjonelle relasjonen. Når jeg blir for privat, kan fokuset flyttes fra brukeren til meg selv, og grensene mellom yrkesrolle og privatperson blir uklare.

Eksempel: Det er personlig og fint å si «Jeg synes det er hyggelig å være sammen med deg i dag». Det blir privat – og lite profesjonelt – hvis jeg begynner å fortelle brukeren om egne krangler hjemme eller ber om råd for mine egne problemer.

Som profesjonell skal jeg altså tørre å være personlig, men holde det private utenfor. Da skaper jeg en god relasjon samtidig som jeg beholder den profesjonelle avstanden som beskytter både brukeren og meg selv.

For å jobbe med mennesker i helse- og oppvekstsektoren mener jeg man bør ha følgende holdninger og egenskaper:

• Empati: Evnen til å sette seg inn i andres situasjon og følelser er helt sentral for å gi god omsorg.
• Respekt og likeverd: Man må møte alle med respekt uansett bakgrunn, alder, funksjonsnivå, kultur eller religion.
• Tålmodighet: Mange situasjoner krever ro og tid, for eksempel med brukere som trenger ekstra hjelp eller som er urolige.
• Ansvarsfølelse og pålitelighet: Man må kunne stoles på og ta ansvar for det man gjør.
• Omsorg og engasjement: Et genuint ønske om å hjelpe andre og se hele mennesket.
• Gode samarbeids- og kommunikasjonsevner: Man må kunne samarbeide med brukere, pårørende og kollegaer, og lytte aktivt.
• Fleksibilitet: Evne til å tilpasse seg ulike mennesker og situasjoner.
• Evne til å sette grenser: Man må kunne skille mellom jobb og privatliv og ta vare på seg selv for å unngå utbrenthet.
• Ærlighet og god dømmekraft: Man må være ærlig og kunne gjøre gode etiske vurderinger i vanskelige situasjoner.

Disse egenskapene henger tett sammen med dydsetikken: en god yrkesutøver kjennetegnes av gode holdninger og handler ut fra dem, ikke bare fordi regler krever det.

Hvilke lover og retningslinjer gjelder?

• Opplysningsplikt til barnevernet: Ansatte i barnehagen har en lovfestet plikt til å melde fra til barnevernstjenesten ved grunn til å tro at et barn blir mishandlet, utsatt for omsorgssvikt eller lever under forhold som kan skade helsen og utviklingen (barnevernsloven, tidligere § 6-4, og barnehageloven om opplysningsplikt). Denne meldeplikten er personlig og går foran taushetsplikten.
• Taushetsplikt: Som ansatt har jeg taushetsplikt om barnets og familiens personlige forhold. Men taushetsplikten viker for opplysningsplikten når barnets beste og sikkerhet er truet.
• Avvergeplikt: Straffeloven § 196 pålegger meg å avverge visse alvorlige straffbare handlinger, for eksempel vold i nære relasjoner.
• Barnets beste: Både Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon slår fast at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som gjelder barn. Barnehageloven understreker også barnehagens ansvar for barnas trygghet og omsorg.

Hva er riktig å gjøre – og hvorfor?

Det Emile forteller – at pappa drikker mye og blir sint, og at foreldrene krangler – kan være tegn på at hun lever i en utrygg omsorgssituasjon. Selv om Emile vil at det skal være en hemmelighet, kan jeg ikke love å holde dette for meg selv. Barnets sikkerhet og behov for trygghet går foran ønsket om hemmelighold.

• Møte Emile med trygghet: Jeg tar Emile på alvor, lytter rolig og bekrefter at hun er modig som fortalte det. Jeg forteller henne på en skånsom måte at dette er noe voksne som kan hjelpe, må vite om – slik at hun ikke føler seg sviktet, men samtidig ikke får et løfte jeg ikke kan holde.
• Ikke love hemmelighold: Jeg lover aldri et barn å holde noe hemmelig som handler om barnets sikkerhet.
• Melde fra internt: Jeg dokumenterer det Emile har sagt og drøfter det med styrer/pedagogisk leder, slik at barnehagen kan vurdere en bekymringsmelding til barnevernet.
• Følge tjenestevei og rutiner: Jeg følger barnehagens rutiner for bekymring, men husker at opplysningsplikten til barnevernet er personlig – dersom bekymringen er alvorlig, hviler ansvaret også på meg.
• Være profesjonell om vennskapet: Selv om jeg er venn med moren, må jeg legge vennskapet til side og opptre som profesjonell yrkesutøver. Jeg kan ikke la den private relasjonen hindre meg i å ivareta barnets beste. Jeg skal ikke konfrontere moren på egen hånd som «venn», men følge de formelle rutinene.

Bruk av de etiske retningslinjene:

• Barnets beste og nærhetsetikk: I møtet med Emile har jeg et direkte ansvar for henne. Nærhetsetikken minner meg om at jeg «holder noe av hennes liv i mine hender» og må handle for hennes trygghet.
• Pliktetikk: Jeg har en plikt – både juridisk og moralsk – til å beskytte barn. Opplysnings- og avvergeplikten er plikter jeg må følge, selv om det er ubehagelig.
• Etisk dilemma: Situasjonen er et dilemma fordi flere hensyn står mot hverandre: Emiles ønske om hemmelighold, mitt vennskap med moren, taushetsplikten – mot hensynet til Emiles trygghet og sikkerhet. Når jeg veier disse mot hverandre, veier barnets sikkerhet tyngst. Derfor er det riktig å bryte hemmeligholdet og melde fra.
• Profesjonalitet: Jeg skiller mellom det private (vennskapet) og den profesjonelle rollen, og lar barnets beste styre handlingene mine.