Birger Vestmo gir filmen «Ellos eatnu – La elva leve» terningkast fem, og begrunner dette med flere argumenter. For det første framhever han at filmen forteller «en sår og viktig historie som yngre generasjoner kanskje aldri engang har hørt om» – altså at den har stor samfunnsrelevans. For det andre roser han skuespillerprestasjonene: debuterende Ella Marie Hætta Isaksen «spiller en god hovedrolle som skaper sympati og forståelse», og biroller med erfarne skuespillere tilfører filmen «tyngde og troverdighet». For det tredje trekker han fram den tekniske kvaliteten – tidskoloritt, foto og musikk som «forsterker filmens sorgfulle undertoner». Til slutt peker han på regissør Ole Giævers bidrag: et behersket grep som forklarer nyansert hvordan noen utviser kampvilje mens andre har resignert. Det samlede inntrykket Vestmo gir, er en ambisiøs og viktig film med høy kvalitet på alle områder.

Å lese seg inn i verden

Visste du at det for bare 40 år siden ble bygget en kraftstasjon i Norge som krevde at samers livsgrunnlag ble ødelagt? Jeg visste det ikke – ikke før jeg leste en filmanmeldelse i norskeksamen. En enkel sakprosatekst ga meg kunnskap om en del av norsk historie jeg aldri hadde hørt om. Og det fikk meg til å tenke: Hva annet vet jeg ikke? Og hva er det lesing egentlig gjør med forståelsen vår for andre mennesker og verden?

Sakprosa og skjønnlitteratur er to ulike veier inn i denne forståelsen, og begge er nødvendige. Sakprosa gir oss fakta. Den forteller oss hva som skjedde, når det skjedde og hvorfor. Filmanmeldelsen av Birger Vestmo fortalte meg om Alta-konflikten, om samers rettigheter og om en film som belyser dette temaet. Nyhetsartikler om krig, klimaendringer og fattigdom gir oss oversikt og innsikt i verdens tilstand. Uten sakprosa ville vi leve i uvitenhet om det meste som skjer utenfor vår egen hverdag.

Men kunnskap alene er ikke nok. Vi kan lese statistikk om at millioner av mennesker er på flukt, uten at det berører oss dypere enn et sekunds ubehag. Det er her skjønnlitteraturen kommer inn. Romaner, noveller, dikt og filmer lar oss oppleve verden gjennom andres øyne. Når vi leser om Ester i «Ellos eatnu», som skjuler sin samiske identitet av frykt for diskriminering, forstår vi ikke bare intellektuelt at samer ble forskjellsbehandlet – vi føler skammen, redselen og den indre konflikten hennes.

Denne forskjellen mellom å vite og å føle er avgjørende. Forskning viser at lesing av skjønnlitteratur kan styrke vår evne til empati – altså evnen til å sette oss inn i andres situasjon. Gjennom å leve oss inn i fiktive karakterer øver vi på noe vi trenger i det virkelige livet: å forstå at andre mennesker har helt andre erfaringer, følelser og perspektiver enn oss selv.

Likevel mener jeg at det er kombinasjonen av sakprosa og skjønnlitteratur som virkelig åpner opp forståelsen. Sakprosa gir oss kartet – den viser oss verden som den er. Skjønnlitteratur gir oss reisen – den lar oss oppleve hvordan det føles å leve i denne verden. Sammen gir de oss en forståelse som er både intellektuell og emosjonell, og det er den typen forståelse vi trenger for å bli gode medmennesker.

I en tid der vi har tilgang til uendelig mye informasjon, men kanskje forstår hverandre dårligere enn noen gang, tror jeg lesing er viktigere enn vi tror. Ikke bare for å bli flinkere på skolen, men for å bli klokere mennesker.

Det skandinaviske språkfellesskapet innebærer at nordmenn, svensker og dansker kan forstå hverandres språk uten å bytte til engelsk. Ifølge artikkelen «Musikk styrker språkfellesskapet» har rundt 22 millioner mennesker skandinavisk som morsmål, og fellesskapet gir muligheter til å bo, jobbe og studere på tvers av landegrenser (Arnesen). Men dette fellesskapet er ikke selvsagt – det krever eksponering og vilje til å forstå hverandre.

Den svenske sangteksten «Svag» av Victor Leksell illustrerer dette godt. De fleste nordmenn vil forstå hovedinnholdet i sangen, selv om den er på svensk. Enkeltord som «stark», «visa», «tårar» og «aldrig» ligner norsk så mye at vi gjenkjenner dem. Samtidig er det forskjeller: svensk bruker «jag» der vi sier «jeg», «och» der vi sier «og», og «mig» der vi sier «meg». Uttalen er også annerledes – svensk har en karakteristisk melodisk tonegang som skiller seg fra norsk. Likevel er språkene så nært beslektet at en nordmann kan henge med på refrenget uten store problemer.

I Arnesens artikkel pekes det på at musikk er viktig for språkfellesskapet fordi det gir oss eksponering for nabospråkene – man setter seg ofte inn i sangtekstene for å kunne synge med. Her ser vi også dansk i praksis: «sætter» for «setter», «hinanden» for «hverandre» og «sprog» for «språk». Dansk har generelt en annerledes uttale enn norsk og svensk, med mye «bløte» konsonanter og svelging av endelser, noe som gjør dansk vanskeligere å forstå muntlig.

Artikkelen advarer også om at usikkerhet i møte med nabospråk kan føre til at man raskt bytter til engelsk, noe som svekker fellesskapet. Løsningen er nettopp eksponering – og musikk er en av de enkleste og mest naturlige måtene å oppnå dette på. Leksells «Svag» viser at det ofte er lettere å forstå et nabospråk gjennom sang enn gjennom rask tale, fordi musikken gir oss tid til å lytte og tolke ordene.